"Blue Nude"

Blue nude

Det er et bilde av en kvinne i fortvilelse. Malt av Picasso i år 1902. Kvinnen er tydelig i bildet. Hun selv og landskapet er malt med kalde farger. Det er tydelig å se at dette bildet er preget av sorg, angst og ensomhet.

Du kan se at dette er malt i tidlig 1900 årene på grunn av den dristige måten det er malt på. Det er noe nytt og eget. Mørkt og tomt, men samtidig med følelser. Selv om nytt

og dristig er noen av mange ord vi kan beskrive Picasso med.

Det er malt med en normal synsvinkel. Lyset er stemningsskapende og gir deg en følelse av sorg og mørke. Selv om bildet bare er malt med to farger, er der lett å se kontrast. Mye av dette skyldes lys og skyggelegging. For eksempel er ryggen hennes litt lysere en resten av kroppen. Dette gir en følelse av at hennes lyse tanker er lagt bak henne. Det eneste som er igjen er mørke.

Jeg liker bildet fordi det har en dybde i det. Det har følelser i det. En kan lett begynne å lure på om hvem denne kvinnen er, og hva hun har vært igjennom.

Kvinnen er det eneste i bildet, alt annet er utvisket i mørke. Det som er så interessant er det at kvinnen er så og si lagd av sorte og markerte streker, som skaper formen hennes. Resten av henne blir skapt av skygge og kontraster.

Det er kun sort og blått i dette bildet. Sort som står for sorg, lidelse og sykdom. Blått står for trofasthet, håp, tro og sannhet. Etter min mening er ikke håp og sannhet det Picasso siktet seg på i dette bildet.

Det han har muligens ment med dette bilde kan være ensomhet. Det jeg liker med dette er noe alle kan relatere seg til. Vi har alle vært i en vanskelig sitasjon. Det eneste jeg ikke liker med dette bildet kan være litt grumsete, slik at en kan slite litt med å se det tydelig. Men igjen det framhever mørket i bildet.

Bildet forteller om en man som sørger over sin tapte venn. En mann med et mektig talent for kunst, og med et blødende hjerte.